PISA-debatten: 
– Alt tyder på at ungene våre klarer seg bra når de blir voksne

– Jeg er ikke enig i at det står så dårlig til som folk vil ha det til. Punktum, sier Simen Spurkland.

Norske lærere står igjen i PISA-storm, den kanskje friskeste på over tjue år. Rett over årtusenskiftet og fram mot 2006 viste også PISA nedadgående resultater i lesing og regning for norske 15-åringer, og krisepraten gikk jevnt i oppsparket til det som ble reformen Kunnskapsløftet.

– Debatten som oppstår er ganske forutsigbar. Når man har vært 27 år i skolen, kjenner man den igjen, sier Spurkland, som er lærer ved Dønski videregående skole i Bærum.

– Du får raske, valgkampvennlige løsninger på langsomme problemer. Det er forsøkt ganske mange ganger før, og det funker jo ikke.

Beroliget av ungdommen

I et debattinnlegg i Aftenposten skriver Spurkland at han reagerer med vantro og fortvilelse på politikernes utspill om mer statlig styring av skolen og lærerne. «Nå må dere roe dere kraftig ned!» roper han i teksten.

– Du er ikke bekymret for at denne generasjonen elever ikke kommer til å bringe dette landet videre?

– Tvert imot. Jeg går beroliget ut fra undervisningen og tenker at dette er unge som har gode muligheter til å gjøre en god jobb når de blir voksne.

– Så du ser ikke de samme nedadgående tendensene som i PISA?

– Jeg er ikke enig i at alt går nedover, for jeg mener PISA-testen i altfor liten grad tar opp i seg det vi får til i en moderne skoletilnærming. Men også jeg er bekymret for mindre leseglede og evnen til å lese. For det er jo fint at Oskar Westerlin oppdager lesing når han er 27 år, men det hadde selvsagt vært fint om han oppdaget det litt tidligere, som skoleelev. Men vi må klare å se skoleutvikling i mye lengre linjer. Alt tyder på at ungene våre klarer seg bra når de blir voksne, sier Spurkland.

I verdenstoppen som voksne

PIAAC-undersøkelsen, som tester lese- og regneferdigheter blant voksne på tvers av en rekke land, viser at nordmenn ligger i verdenstoppen sammen med land som Finland, Japan og Estland. Og de som gjør det aller best, er de unge voksne.

Generasjonen som var ung i det forrige virkelige PISA-sjokket i norsk offentlighet i perioden 2001-2006, har i årene etterpå blitt testet som voksne i PIAAC. Og de gjør det helt strålende.

– Så fint da! Det viser at det gikk bra med dem, sier Spurkland.

Han mener PIAAC-resultatene er underkommunisert i debatten om PISA og andre testresultater av norske skolebarn.

– Nå forenkler jeg veldig, men jeg håper at PIAAC-resultatene betyr at våre 15-åringer kanskje ikke er like langt framme i akkurat det PISA måler når de er 15, men at de ti år senere har tatt igjen de andre landene og gått forbi.  Da må vi kunne ha ro til å stole på at det systemet vi har, gjør at de unge til slutt havner der vi vil ha dem, sier Spurkland.

Utdanningsnytt har gått nærmere inn i de to undersøkelsene for å nøste i hvorfor middelmådige 15-åringer ender i verdenstoppen i lesing og regning når de blir voksne. Den saken kan du lese her.

Han mener at norske elever ikke må være best i verden på spesifikk ferdighetstesting når de er 15 år, og at det er viktigere at de er trygge og fungerende voksne.

– Nettopp dette viser at den norske skolen fungerer så bra som jeg mener at den gjør. Det viser at unge i Norge får lov til å finne sin vei. De får lov til å bruke litt tid, og når de har funnet sin vei som 25-åringer, så går det bra med dem. Da er de i verdenstoppen i lesing og regning, og det har de blitt innenfor det gjeldende skolesystemet vi har i dag.

– PISA måler ingen helhet

Han mener alle derfor må senke skuldrene i den opphetede PISA-debatten, at det trengs nyanser. Samtidig understreker han at PISA-resultatene også skal få lov til å være et bakteppe for diskusjoner. Han argumenterer ikke for at de er helt uvesentlige.

– Det er selvfølgelig viktige resultater, men PISA måler på ingen måte noen helhet.

– Nedgangen i PISA skjer på tvers av nesten alle land, hva tenker du om det?

– Nedgangen er reell, det går ikke an å argumentere seg bort fra det. Og den skjer over nesten hele fjøla av land. Så er det vanskelig å si hva årsakene er. Men ja, det er en nedgang, og den bekymrer meg også, sier Spurkland.

Han er ikke fremmed for å kalle det en lesekrise.

– Løsningen vil være at alle bidrar. Vi i skolen må bli bedre, foreldre må skjerpe seg, politikere må skjerpe seg. Alle må innse at de er en del av samme lag. Vi kan ikke gjøre én ting som fikser dette.

Han tror ikke at det finnes magiske løsninger som kan hentes inn gjennom å valfarte verden ut fra PISAs rangering av «vellykkede» land. I kjølvannet av at PISA har blitt samfunnsdebattens favorittmål på hva som er en bra skole, har politikere, skoleutviklere og journalister booket flybilletter til vekslende land. Finland, New Zealand, Skottland, og de siste årene Estland, har alle vært yndede reisemål for «å lære av de beste».

Spurkland avviser ikke at det kan være ting å lære, men mener at andre lands løsninger ikke kan drive skoleutviklingen i Norge.

– Vi må lage et system som er i stand til å lære av seg selv. Endringer må skje så nær kontekst som mulig, altså så nære hvert enkelt klasserom, skole og kommune som mulig. Det har vi kompetanse til å klare. Vi har aldri før hatt så gode og høyt utdannede lærere som nå. Men tiden vår spises opp av ting som tar tid og energi fra det vi har lyst til å gjøre, som er å skape en god skole, sier Spurkland.

– Får utvikle seg over tid

Han mener at en del skolesystemer som dyrker fram gode PISA-resultater, ikke nødvendigvis er noe å trakte etter.

– Norge er et bra samfunn å leve i, det får vi stadige bevis på. Det kan faktisk være fordi folk får lov til å utvikle mange sider av seg selv over tid. Vi kan selvsagt bli flinkere til å sørge for at det går bra med enda flere enn i dag. Men det gjør vi ikke gjennom å se oss blind på tester eller å innføre enda flere av dem, sier Spurkland.

At 4 av 10 norske gutter er funksjonelle analfabeter, har nå blitt en «sannhet» som går igjen i både mediesaker og debatter etter PISA. Bakgrunnen er at 40 prosent av 15 år gamle gutter skårer under nivå 2 i leseferdigheter i PISA. I PISA-rapporten skriver forskerne at «mestringsnivå 2 er vurdert som en nedre grense for hvilken kompetanse elever bør ha for videre utdanning og arbeidsliv».

– Selvfølgelig er ikke 4 av 10 gutter funksjonelle analfabeter. Det er en forferdelig dustete overskrift, sier Spurkland.

Ved forrige PISA-sjokk, som bunnet ut i 2006, var 3 av 10 norske gutter under nivå 2 i lesing. Denne generasjonen har senere vist gode ferdigheter i lesing som voksne i PIAAC-undersøkelsen.

Spurkland mener analfabet-alarmismen fordummer hele diskusjonen.

– Ja, dette er et tall på leseferdigheter vi må ta alvorlig. Tallet er ekte, men det beskriver overhodet ikke hele bildet. PISA-testen er altfor langt fra virkeligheten våre elever eksisterer i, til at den snapper opp det som gjør at vi i den norske skolen klarer å opprettholde og vedlikeholde tillitssamfunnet.

– Rettferdiggjør ikke forhastede tiltak

Han sier at PISA-rapportene selv utdyper at målet er å utdanne engasjerte borgere som er i stand til å ta veloverveide valg.

– Og hvordan du skal måle det med en prøve som tar to timer å gjennomføre foran en skjerm, på tvers av alle nasjonene og kulturene som finnes i OECD, det er en gåte for meg. Ulikhetene er så store og fallgruvene blir så mange, at det er sjanseløst. Når jeg får til timer hvor elevene mine blir engasjerte, og forhåpentligvis ruster dem til å ta veloverveide valg, så er det nettopp det som sikrer demokratiet, tillitssamfunnet og velferdsstaten i Norge. Ikke PISA-resultatene, sier Spurkland.

Han understreker at for å få dette til, må elevene kunne lese, de må kunne forstå statistikk, blant annet for å kunne vite «når politikere snakker fjas». Og han er med på at PISA-tallene kan være en del av puslespillet for å si noe om hvordan det ligger an med elevene.

– Men tall fra PISA er ikke sterke nok til å rettferdiggjøre at vi nå skal presse gjennom en masse forhastede tiltak i den norske skolen, sier han.

– Bare enkle løsninger

En av diskusjonene som har dukket opp i etterkant av PISA, er om resultatene i undersøkelsen i vel så stor grad reflekterer et annet problem blant unge enn et faktisk fall i ferdigheter. Nemlig at de bryr seg mindre om PISA-testen enn før, med ditto dårligere innsats.

For i PISA svarer elevene på hvor motiverte de er for undersøkelsen. De blir bedt om å fortelle hvor mye innsats de legger i testen, og det gjøres også en del objektive mål, som hvor mange elever som ser ut til å haste gjennom besvarelsen – såkalte «hasty responses».

Og alle disse målene viser samme tendens de siste årene. Elevene er mindre motiverte for å gjøre testen, flere enn før svarer at det ikke er særlig viktig for dem hvordan de gjør det og at innsatsen er mer laber. Andelen som kjører gjennom testen i hurtigtempo, «hasty responses», har mer enn doblet seg siden 2018, fra 5,5 prosent av elevene til 12 prosent.

– Det tyder på at elevene slurver mer i testen, og at de er mindre engasjerte enn før. Det vil påvirke resultatene negativt. Så kan vi diskutere hvorfor de ikke er engasjerte, og at det kan være et problem, men det er ikke nødvendigvis noe tegn på dalende kvalitet i norsk skole, sier Spurkland.

Han sier dette er en av mange ting som viser hvor komplekst dette er.

– Mens nå kommer det bare enkle løsninger fra alle hold, og det er sjuuuuukt frustrerende.